Tar det i morgen…

To og en halv uke inn og jeg forstår…jeg skjønner og jeg skal ikke lengre dømme. To uker inn, TO kg ekstra å flytte rundt på, en elektrisk koffein avhengighet som kommer av at EN kopp er ikke lengre nok, det må en kopp size TEXAS til for å vekke denne dama til liv. Man har liksom ikke hatt ett skikkelig måltid om det ikke drypper fra dine fingre når du sloss det inn i munnen, samtidig som du har en unge på fanget og en annen hengende på ryggen din med strupetaket godt festet rundt deg. Du har liksom heller ikke gjort en skikkelig effort ved mathandlingen om du ikke trengte å stoppe for mat og dopause halveis. Og jeg kjører nå til butikken…selv om det er samme avstand som jeg hadde i Nederland til butikken så må jeg liksom kjøre i disse dager. Hvorfor?! jeg vet ikke..det er fortau hele veien…men om jeg skal ha  en kartong melk (som er ca 3 liter og 3 kg tung) og kanskje noen poteter sammen med vann flasker og brød så går jeg altså med 20 kg i hendene før jeg kommer meg ut derfra. Så jeg kjører…over alt…uten skam til og med…det merker kroppen.

Så…til nå har jeg skyldt på tørketrommelen for at alle mine klær krypmer gradvis, «ADAM, MINE KLÆR TÅLER IKKE TØRKETROMMELEN!!!!» (jeg liker å skylde på Adam når noe går galt hjemme) har blitt ropt her noen ganger når jeg står med struttende mage og sprikende smekk. Adam på sin side gjør det ganske bra, siden han har møter i alle bygg på jobben og ingen bil (den har jeg) så han går. Det at han ikke legger på seg i solidaritet irriterer meg…noe så grenseløst. Er det ikke en av de tingene som man gjør for sin partner? Man henger seg på lasset og kaster i seg en unødvendig natt burger for å bøte på den frekkheten man har av å forbli fit, mens din stressede og hysteriske husfrue tilpasser seg omgivelsene og blir en koffeinruset, to tonnsvrak av en sjåfør?? Nei…noe må gjøres på den fronten. Jeg kan selvfølgelig ta meg selv i nakken, men jeg ville foretrukket om min kjære mann kunne gjøre det eneste fornuftige og joine meg.

En imponerende tilvenning erklærer nå også at ett fire roms hus er litt «tett på» hverandre og vi trenger ett study, Library, media room og game room for at det liksom skal kunne kalles ett hus. Noe mindre duger rett og slett ikke. Får jeg ikke eget walk in closet, men må dele med min mann…vel da må det diskuteres.

I dag erklærte jeg høylydt, og en smule upolert,  at bilen vi hadde leid var for liten fordi at bagasjerommet ikke klarte å svelge unna fire flatpakker fra Ikea, matvarer og en tvillingvogn uten å gulpe opp en del som måtte gå i forsetet. I det samme forsetet som jeg majestetisk lagret kanelbollen min fra Ikea som jeg skulle gi til Adam…eller var det den jeg skulle dele med han…eller burde jeg ikke skåne han fra den og kaste det resterende (en sving) før jeg kom hjem… jeg må bare slikke av melisen så posen er ren før jeg pliktoppfyllende resirkulerer den i papp avdelingen.

I morgen har jeg planlagt å besøke gymmen og melde meg inn. På søndag «glemte» jeg det helt 😉 og i dag måtte jeg liksom prioritere å gå ut på restaurant, jeg spiser fisketaco, for å blogge når jeg fikk en time vekk fra familien… Så jeg skal ta det i morgen, mellom barselsgruppe, doktor innskriving, Starbucks, håndmaling med Synneva, amming, nedlasting av dagens restaurant menyer, bretting av barnevogner som ikke vil inn i bagasjerommet, mer Starbucks (drive thru), bygging av IKEA møbler med en kniv som skrujern og en ti måneder gammel jente som assistent og lapping av sykkelen min. Så skal alt bli bra igjen…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s