When in Holland….

Det er ti  minutters stilhet i husbåten, jeg setter meg ved dataen og går glipp av mine datters første improvisasjon av stående menneske. I stedet for klikker jeg meg inn på aktiviteter i Groningen og leter meg fram til mitt neste prosjekt…for ett prosjekt må man ha. Litt sånn, Nina gjør ting hun ikke kan. Innen ti minutter har jeg meldt meg på Nederlands største turist vennlige aktivitet, pole dancing. Eller for beskjedenhetens (uskyld kan jeg ikke lengre lyge på meg) skyld loss la oss kalle det pole FITNESS. Sekunder senere, etter at mor har meldt seg på verdens sexye treningsform, snur jeg meg og ser at min datter står rett opp og ned i buret sitt og smiler til meg. Hun virker en aldri så liten smule irritert over at jeg ikke har fått med meg hennes egne prestasjoner med stolpene de siste ti minuttene, men så glemmer hun seg og ender opp med å slikke på lekegrinden og virker tilfreds med det.

standing baby...
standing baby…

Jeg plotter adressen til dansestudioet inn i Nokia Maps, hiver min lille terrorist i baby jogger vognen min, som forresten ikke er ment å jogge med!?!, og vi drar på orienteringsjakt. Jeg føler liksom at jeg må vite hvor jeg skal møte opp senere samme kveld så jeg sprader innover til bydn. Jeg fortsetter forbi til andre siden av sentrum, hvor jeg enda ikke har satt min fot/barnevogn, og min deilige rus av å gjøre noe vilt blir plutselig erstatte med «fright or flight» respons Området er kanskje ikke helt OMO og jo nærmere jeg kommer den grønne dotten på telefonen dukker det opp Herkules Gym med blåsotete vinduer, bulldoger med spiker halsbånd, og senkete sykler med wonderbaum på styret…jeg er i tvil. Det finnes ikke ett eneste skilt som blinker «poledancing classes this way» og  studioet, som i mitt hodet så ut som SATS på Sandsli, virker borte vekk. Det hele topper seg når noen bygningsarbeidere begynner å rope etter meg, en kvinne med barnevogn, og jeg setter kurs mot vår trygge husbåt igjen.

Kvelden er kommet og jeg tar min forvokste sykkel, med barnesete på styret, og setter kurs mot «the project» området. Jeg vet enda ikke helt hvor det er, men det ble hintet på facebook om at det var inni ett Teater og det hørtes jo trygt ut. Jeg parkerer gliset mitt i en lyktestolpe utenfor det eneste teateret i nærteig og går selvsikker inn. Løpetights, amme BH og amme T-skjorte er antrekket, helt passende kombo for det jeg nå skal delta på. Etter to dører slå sigarett stanken imot meg og jeg er i en bar…med fire personer som står og utfører hoftevrikkende bevegelser mens en femte person klapper takten. Jeg antar at jeg er på rett plass, men kan ikke akkurat se noen dansestang i rommet. Jeg setter meg nonsjalant ned og prøver å se ut som om jeg hører til her….det gjorde jeg ikke. Etter å ha sett på salsa i over femten minutter kommer det fram at jeg er på feil plass og jeg må løpe opp 70 trapper for å komme til riktig studio…der med påler.

I samme rom som jenter med verdens høyeste hår, kraftigste svarte kajal og klær som sier «wanted», «this way» og «fake boobs» står jeg altså barbeint foran en brannmanns stolpe og skal lære å danse sexy. ROCK ON!! Det skal sies, jeg er ute etter core strength, og synes at pole dancing høres ganske så mye kulere ut enn «iron abs» eller «lets do sit ups»   grupper.

Vi begynner enkelt…prøv å forstå instruktøren. Jeg står bare å gaper der et problem som jeg ikke helt hadde tenkt på kommer opp. Instruktøren raser av gårde på det som er kåret til verdens styggeste språk og jeg prøver å gjette meg til hva hun sier. Forbauselsen er jo relativt stor da alle snur seg og ser på meg. Vi skal introdusere oss og jeg skal begynne…faen, jeg var overbevist at hun nettopp sa at vi måtte legge håndklærne bakerst i studioet.

Etter mye om og men henger vi alle i stolpene, prøver å se avslappet ut, og gjør brannmannsvingen. Jeg trodde jeg gjorde ett genitrekk og deler stolpe med eneste jente uten skrift på t-skjorten. Det viser seg selvfølgelig at hun er  verdens mest ukoordinerte person og hun bruker 90 % av tiden vår på å tørrhumpe på stolpen mens jeg venter på at det blir min tur. Jeg får tatt to sving og så er det Miss Bean igjen. Kjappe «snapchats» ut i lokalet avslører at Frøken Wanted er ett naturtalent og klarer faktisk å gjøre to og en halv turns uten at så mye som ett hårstrå beveger seg. En annen frøken sitter allerede med is på kneet etter at hun la litt for mye sjel i utførelsen og svingte ene foten grasiøst rundt stolpen bare for å oppdage at hun ikke klarte å holde seg oppe og deiste i bakken med ett meget så lite sexy brak. Assosiasjoner til min datters utførelse tidligere på dagen kom raskt opp i minnet…Eneste forskjellen var at Synneva gjorde det hele samtidig som hun fylte bleien.  Selv kjenner jeg på mine egne brannsår etter at jeg ved første mulighet hev meg opp på stolpen bare for å skli grasiøst ned stolpens mens jeg kjenner at ett og ett hudlag klistres fast på metallet. Jeg observerer at en av hårlakk jentene får helbredende salve på sine sår, mens jeg selv bestemmer meg for å lide i stillhet. Kan min datter så kan faen meg jeg også…

En time senere sitter jeg igjen på sykkelen med retning husbåten samtidig som jeg lurer på om hva jeg synes. Tre ganger rundt en stolpe og noen brannsår  for å bygge fantastisk core muskler høres jo litt for lett ut til å være sant, men samtidig så høres det ganske så mye bedre ut enn 60 minutter ab blast på SATS.

Advertisements

2 thoughts on “When in Holland….

  1. Dine opplevelser i Treskoland kommer til å gjøre hverdagen muntrere for oss her hjemme på berget, det skal være sikkert og visst! Fornøyelig lesing, Mrs Price 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s