Skredderen…nei, han har vi IKKE sett.

Dagene her i Ghana snubler og går, men jeg skal ærlig si at de ofte er veldig lange og ikke fylt med mye spenning. Mange forteller meg at de misunner meg livet her nede, men da tror jeg ærlig talt at man skal komme ned her først og se hva hverdagen består av. Lesing av bøker, roomservice, trening og gåturer langs trafikerte veier er hverdagen og når det ikke finnes kafeer, butikker, kino eller andre typiske tids-etere så er det ikke så mye å fylle dagene med. Jeg er midt imellom mange prosjekter for å finne noe å bedrive tiden med her nede, men for å være ærlig så er det veldig vanskelig å starte noe som helst i denne verden. Er du utelending må du investere 250 000 kroner i firmaet ditt om du vil starte for deg selv, og det er penger denne vestlendingen ikke har. Så jeg jobber med å snike meg rundt systemet og det krevere tålmodighet og skills. Så i mellomtiden så henger jeg på hotell rommet, lærer meg selv å ta manuelle bilder og ser på True blood, Game og Thrones og Suits.

Så, da Femi ringte og spurte meg om jeg ville bli med henne til skredderen så var jeg klar på under ett minutt. Jeg ble hentet på hotellet og vi dro av gårde til en av disse plassene i Takoradi som alltid overrasker meg. Jeg er sikker på at det er ett rom fullt av rotter og mennesker som ikke har mer enn en kartong å leve under. Men i det vi kommer inn der så står det ett nyvasket menneske med fargerike klær og smiler til deg. Bedriften  består av to håndrevne symaskiner, en stang som klamrer seg til veggen med totalt overflod av filler og tøystykker slengt oppå den.

Verdens stiligste symaskin! Denne her fant jeg bare på nettet så den ser jeg faktisk har motor, men slikt noe har vi ikke her…ikke i Ghana nei 😉

Det hører med til historien at Femi ringte skredderen i det vi var på vei, men han svarte ikke på telefonen. Tøff som hun er så ringte hun deretter til broren hans, som påstod at skredderen hadde vært på sykehus i dag morges og ikke var å finne i butikken i dag. Det gjør ikke noe sier hun, jeg snakket jo med han for bare noen timer siden og da sa han at alt var klart. Hun blir likevel spurt om hun ikke kan komme igjen om noen dager, noe som hun ikke var interessert i. Hun var på vei nå og var der om to minutter.

Herr Skredder bor i andre etasje.

Så da vi møtte opp i denne lille sjappen var det bare en ung 17åring som satt der og smilte til oss. Det lå tøyfiller strødd rundt på hele gulvet, bordet, veggene og til og med utenfor på fortauet. I ett hjørne stod en kartong med større tøyfiller, noen jeans og en rekke plastikkposer kastet oppi. På en dør var det klistret bilder av tradisjonelle afrikanske kjoler, som man tydligvis kunne bestille ved behov. Jeg ble nok en gang imponert over hvor lite utseendet betyr, og hvor mye man kan utrette med lite midler. Likevel så var det ikke en fornøyd Femi som gikk inn i lokalet. Guttungen fikk en hard tid med å forklare at han ikke visste hvor klærene vår var, hvor stoffene hun hadde kjøpt var blitt av eller hvor skredderen hadde forsvunnet. Det eneste han klarte å smile fram var, I dont know og så satte han seg ned ved maskinen igjen. Femi tar kontroll og bestemmer seg for å rote litt ned i det store kartongen, men det var lite beviser om at hannes nydelige stoffer hadde vært der. Derimot så lå filler fra hennes stoff på bordet, på gulvet, i utgangen, på fortauet og litt lengre borte på fortauet. Hun tar så opp telefonen og prøver igjen, men denne gangen har begge av brødrene slått av telefonen. Det tok ikke mange hjernebølger før vi begge la to og to sammen og innså at brødrene Tailors hadde vært i butikken da vi ringte og sa vi var på vei, og i stedet for å fortelle oss at klærene ikke var ferdig enda så har de tatt utstyret sitt og løpt av gårde for å unngå konfrontasjon. Jeg er imponert over Femi sin reaksjon som er rolig og sluttet…det skal sies at hun har ventet på disse klærene i over to måneder nå, og hun bare ber guttungen om å gi beskjed om at hun forventer å høre fra brødrene innen neste dag. Edelt mener jo jeg, men det er jo lite man kan gjøre i slike situasjoner. Gutta er løpt, stoffet halvferdig og ventetiden vært lang. Det blir nok bra til slutt, men det er jo ett lite eventyr å komme til mål-linjen.

Advertisements

2 thoughts on “Skredderen…nei, han har vi IKKE sett.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s