Sykkeltur med sjåfør.

Da har jeg vært på min første sykkeltur med eskortebil brummende bak meg i 30 km i timen. På søndag hev jeg sykkelen min bak på lasteplanet, hentet Michael og tok turen ut av byen for å finne ett lengre strekke hvor jeg kan gi jernet. Han satt stort sett og humret hele veien dit, da han synes dette var en helt ufattelig ide. Så snart vi svingte ut fra Sekondi stoppet han bilen, dro ned sykkelen fra lasteplanet, og sa «Nina, you go, go fast!»: Jaha, tenkte jeg og hev meg på setet. 3 måneder uten å så mye som ha sett åp sykkelen så kjente jeg setemuskulaturen min skrive fra før jeg hadde fått festet foten på pedalen. Vel, for å være ærlig, jeg slet noe helt jævlig bare for å få festet skoene så de som sier at man aldri glemmer hvordan det er å sykle tar feil. Jeg husket ikke hvordan skoene skulle klikkes inn (tror jeg har ett helt spesielt system altså), så i begynnelsen så jeg ut som en idiot med kraftige spasmer. Men Michael hadde sagt «go fast!». Så jeg syklet, jeg dro med quads og tråkket med gluteus og hamstring. Biler som burde vært vrakpant tutet, vinket, ropte, kjørte forbi og stoppet. Jeg følte meg som en knøl som ødela for alle som hadde hastverk, men Michael var trofast bak meg og jeg visste at ingen ville få muligheten til å presse meg ut. Han bare lo, vinket og ropte gladrop om at han var ansvarlig for meg som syklet foran der og jeg er sikker på at han aldri vil glemme denne turen.

Så kom det faktisk perioder der lastebiler fra 50 tallet dukket opp foran meg og jeg fikk muligheten til å ta igjen biler i stedet for være festbremsen. Disse gamle lastebilene mister deler over hele veien og har ingen svinradius eller fart, så jeg kom meg forbi og fortsatte min deilige morgenøkt.  Jeg vinket til alle barna som løp ved min side, jeg dro inn hver eneste luft og inntrykk, jeg svettet, jeg drakk vann, jeg trødde for livet, jeg svingte unna de største grøftene i området og jeg nøt hver sekund. Etter 30 km var lårene mør, munnen full av sand og fluer, vannflasken tom og jeg dro inn til høyre. Så var det bare å hoppe av sykkelen, streve med å få skoene ut av pedalene igjen og så sette seg inn i bilen. Herlig!

Det første jeg spurte Michael når jeg kom inn i bilen var: «Did people get mad?» «Yes, yes» svarte Michael og lo og smilte som om han nettopp hadde fortalt meg at jeg hadde vunnet i Lotto. jaja..tenkte jeg. Om ikke han er stresset over at vi forskinker halve folket så skal ikke jeg være det heller.

Ha en flott dag!

Dette er vannbilen til hotellet vårt. Når den skal snu så, med en 5 grader svingradius, så tar det en enorm muskelstyrke, tålmodighet og en liten gutt som løper bak bilen og legger en sementblokk brak hjulene så den ikke ruller bakover..
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s