Alt var da virkelig så mye bedre før!

For noen uker tilbake fikk en overskrift på lokalavisens hjemmeside meg til å spole tilbake nesten 30 år (shit, nå kjente jeg livmoren min sende meg en stikker som gikk helt opp til matgapet) i tid. Overskriften var for så vidt enkel nok, men likevel akk så skremmende for en aldrende 30 åring. Som så mye annet i dag handlet den om kjøpepresset som blir skapt av alle andre enn oss og som vi andre lider under. Under overskriften var den en unge som lekte seg med en pappkartong og stole foreldre som satt ved siden av og mente de gav etter for presset.

Selv om pensjonistpoengene kommer til å regne for dette så må jeg jo innrømme at jeg er ganske så sikker på at livet faktisk var så mye enklere før. Jeg ser på meg selv som en av de siste overlevende av college bataljonen hvor stripene på knappebuksen og Adihas genseren fra Tenerife var det kuleste klesplaggene som bugnet ut av klesskapet. Klesskapet var forresten dekorert av plakater som var revet ut av midtsiden av Topp, dobbeltsidig tapet på en gammel furudør. Skulle du mot all formodning forsøke å kysse den smilende munnen til Joey i NKTOB så var tresmak og flis den eneste responsen du fikk. Dette var min opplevese av tenåringsforelskelse, mens i dag sitter ungene med Bieber app som får I-paden til å vibrere i det du presser leppene mot skjermen og sende neuronene  dine med sirene opp til hjernebarken med beskjed om vill, orgasmisk euphoria. Samtidig så ser det ut som om samtlige jenter har svømt i samme genpool og fått utlevert massive bryst som peker nordover uansett hvilke gps signal som sendes og lange, slanke bein som en antilope hadde vært misunnelig på. Jeg mener det…enkelte av disse jentene har så lange bein at jeg har sett giraffer med kortere gange. Hadde jeg vokst opp i dagens ungdomsskole så hadde «hobbitten Nina» blitt en stor hit på skoleplassen, samtidig som min motesans hadde blitt sett på som sterk karakteruttrykk.

Med en mor som vokste opp i en søskenflokk på fire og symaskin så var det vanskelig å unngå hjemmelagede klær i oppveksten. Min kjære bror og jeg hadde dessverre (?) ikke vett til å protestere og første skoledag kom jeg med arvet firkantet, rød sekk fra storebror og en hjemmesydd dongri-jakke som hadde min mors gamle, røde midjebelte som stilig «hoftekant». Jeg stod og smilte som en sol med en hårbøyle laget av stoff og to fraværende fortenner, i sekken lå ett rosa penal og en matpakke. Penalet ble lagt på pulten og matpakken ble spist i matfriminuttet. I gymtimene hadde jeg hjemmesydd sykkelshorts som mor hadde laget av noe stilig fargerikt stoff og som jeg visste lillebor gikk med lik hjemme.  Overraskende nok så klarte jeg meg ganske godt denne dagen, til tross for at jeg ikke hadde I-phone som fortalte meg hvor mange kalorier det var jeg fikk i meg, om maten var økologisk og om hvor nærmeste utedo (på den tiden) var. Jeg klarte også å komme meg hjem uten å sende en melding til 1985 for å finne ut når første bussen var på plass og mamma måtte pent vente til jeg kom hjem for å høre hvordan jeg hadde hatt det på skolen.

I samarbeid med min mors sytalenter og mine korte bein så var det lite jeg fikk i utbytte av å låne andres klær. Jeg husker Irene på gymmen som hadde fått tak i neongrønne bukser som strålte opp på diskoteket som om hun var selveste lady Gaga. Buksene var ultra hippe og jeg benyttet alt jeg hadde av overtalelsesevner for å få lov til å stappe mine fotball lår inn i dagens mote. Tryglingen hjalp og den dagen gikk jeg stolt som en hane rundt i skolegården med 3 ganger oppbrett på buksen og belte på innerste hakket for å sikre at i ett uoppmerksomt øyeblikk ikke viste fram min sloggi undertøyet mitt også.  Sloggi undertøyet var forresten noe som min mor og meg hadde likt og ikke før jeg ble 20 år skjønte jeg hvor galt det er…For Guds skyld, man blir ikke Barbie om man kler seg som Erna…  Nå vet jentene dette…nå vet de hva en tanga og g-streng er. De vet til og med at Britney og førti andre kjendiser velger å ikke bruke noe av det. Det vet at BH-er ikke skal skvise puppene dine inn mot kroppen, men faktisk løfte, dytte og trylle de opp og ut så du ser litt halvkvalt ut, samtidig som de er laget av leopardstoff for å hinte til din dyriske natur. Jentene vet også at skotøy ikke skal være behagelig, men en forlengelse av dine vakre legger som helst bør være silkemyke og solbrune, ikke oppskrapt etter at du hang opp ned i trehytten eller håret fordi du ikke får lov til å leke med skarpe redskaper.

Ungdommen i dag vet også at Lewis fra Spania ikke er det samme som Levis fra USA. De vet at brunosten er full av sukker og at solpudder framhever kinnbeina dine. Med tiden har de også lært at man skal posere med ryggen mot kameraet og ett forførende blikk over skulderen. Ungdommen vet at svart og blått ikke matcher og at om du føner håret så blir det luftigere (dette lærte jeg i 2012). Det de ikke vet det spør de bare google om og blir bildene dårlige så finnes det noe som heter retusjering. Dette gjør at de ikke må gjemme brosjyren fra sex og samlivstimen de hadde i 6-klasse, men bare vite hvordan man sletter historien på Internett Explorer.

Jeg glemmer aldri da min bror kom hjem fra sin første ferie i London. Ikke bare hadde han flydd, noe som jeg enda ikke hadde gjort (13 år første gangen, siste i familien), men han hadde også fått kjøpt segkjøpt seg 501 Levis bukse, SVETT!! Jeg så på buksene med beundring, aktelse og strøk mine små hottentott fingre med naturlige negler over det røffe, kule stoffet. Dette var stort, Levis var kommet inn i vårt hus og mamma hadde nå en mal på hvordan buksene skulle sys.  Til min store sorg og fortvilelse var min kjære bror, spurven, laget av ett annet materiale enn meg og han hadde bein som man kunne knipse ut av stilling. Dette medførte litt problemer når det kom til å låne buksene (om jeg fikk tak i dem), men det stoppet meg så absolutt ikke. Jeg kan jo i dag spøke og le når jeg spør mamma om hvorfor i alle dager hun ikke stoppet meg der jeg vandret rundt i jeans som så ut som om de var malt på meg og reduserte gangnivået mitt til pungrotte nivå. Følelsen av å bli trakasserte av en jeansbukse gjennom hele ungdomskolen sitter fremdeles for friskt i minne og jeg kan heller ikke i dag se på en 501 bukse uten at følelsen av omskjæring trenger seg fram.

Jeg skulle ønske det var sant, men dette er selvfølgelig ikke den eneste gangen idiotien har seiret og mine tapre forsøk på å være med på moten har gått i grøften med ett sleggekast. Cheroxs fadesen kan nok aldri glemmes, der det eneste jeg ønsket meg var like sko som «alle de andre hadde». Jeg husker jeg hvisket fram ett ønske om skoene til mine kjære foreldre som hentet fram fjorårets par som de mente var fullt brukbar. Du lurer kanskje på hvordan ett barn som er i voksefasen kan bruke samme skoene to år på rad…svaret er enkelt. Jeg kom aldri i voksefasen, og om jeg skulle gjøre det så var vi forberedet. Jeg hadde ALLTID, uten unntak, sko og klær som var til å vokse i.  Ved ett lykketreff og ett kall fra Gud så fant mor og jeg ett par blå cheroxer i en tilbudskurv på Euro-sko. I ekstase dro jeg på meg skoene og spradet rundt i butikken som en hobbit på speed. Skoene var akkurat slik jeg skulle ha og de kostet så å si ingenting!! Dette var det selvfølgelig en grunn til og da vinteren om var det bare en jente som kom spankulerende med størrelse 31 på høyre skoen og 32 på venstre. Dette gikk faktisk helt greit helt fram til snøen kom og fotavtrykkene avslørte meg og det ble allmenn kjent på skolen at Nina hadde rare bein. Jeg husker å forsøke meg på en historie om å ha tatt en av min bror sine sko på meg av en feiltagelse, men de visste…jeg vet at de visste.

Til tross for Lewis, heimelaga klær, Sloggie og ulike skostørrelser så følte jeg meg aldri utenfor i gjengen på skolen. Sannheten er nok at ingen var så veldig nøye med klær og utseendet på den tiden. Det var ungdom som kom på skolen med flip flops, Spar Kjøp jakker så vel som JP Femme og Champion. Men alle var likevel venner og man følte seg aldri som en idiot for å ikke være født med stylter til bein og svulmende overkropp som kunne gi deg blått øye idet du var på trampolinen. De som hadde noe fint var bare litt heldigere…du var ikke den uheldige. Jeg innser jo at i dag ville jeg ikke vart en uke på ungdomskolen uten å få buksevann og en facebook side oppkalt etter meg. Jeg hadde nok blitt fotografert i dusjen med ett 10 megapixel kamera som lastet villig opp bildet på facebook før jeg hadde nådd sloggi trusen min. Jeg hadde hatt skiver til lunsj og poteter til middag uten å vite at dette medførte reaksjoner fra Fedon generasjonen. Sekken min hadde vært fylt med samme penalet som første skoleedag, med blyanter som man skriver på ark med, ikke I-paden. Klærene min hadde sett ut som om de var i fra Afrikahjelpen i forhold til Top Shop generasjonen og håret mitt hadde sannsynligvis vært klippet kort, fordi det er så mye lettere å holde. Sannheten er nok at ALT var så mye bedre før og vi må bare få overbevist den yngre generasjonen at dette er realiteten. Vi bør nok være like standhaftig som våre foreldre var og prøve å si dette så ofte som mulig, da blir det smiley fjes på ungdommen.

Gjør som Eli og Jarl folkens…ta en potet

http://www.youtube.com/watch?v=KQLVJWym4mc&feature=related

Advertisements

One thought on “Alt var da virkelig så mye bedre før!

  1. Meget morsom lesning. Det er fint med kunstnerisk frihet, men for ordens skyld vil jeg bare nevne at vi begge var i London i ’86, at jeg faktisk ikke var i London når jeg kjøpte buksen, men i Newcastle, at vi tok båten over, ikke flyet – og at buksen var altfor stor for meg…:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s