Smile to the chief!

Så var dagen kommet da vi har kjøpt oss bil, lastebil faktisk, og vi skal begynne å bevege oss ut på livsfarlige veier. Grunnen til at valget falt på en kraftkar av en Nissan Terano var som alt annet så er det størrelsen som teller (sorry guys) og skal vi være trygg på veiene så gjelder det å ha en bil med dekk på størrelse med en John Derre. Men det er ikke bare bil man må ha for å trille rundt her på veiene, men må også være i besittelse av ett førerkort. Selv om det kan virke som om dette blir levert ut i Happy mealen på McDonalds (som forresten ikke eksiterer i Ghana) så kunne jeg dessverre ikke bare ringe inn til biltilsynet for å få tilsendt mitt internasjonale førerkort… jeg måtte ned og vise Blenda trynet mitt og ta med lommeboken full av sedler for å betale de rette mannfolkene.

Kevin, en venn av oss, hadde vært gjennom dette før så han hentet meg på hotellet, kjørte meg til banken for å ta ut bestikkelespenger og kjørte meg ned til en låve. Man kan vel heller beskrive det som ett tak, med to vegger med fengelsbarer på vinduene og resten var åpent rom. Vi fant fram til en fyr som het Augustin som tok meg i hånden og knipset fingene mine for å se om jeg var en han kunne respektere. Det er slik Ghana hilser på deg, og etterhvert har jeg skjønt hvor viktig dette håndtrykket er. Du skal altså ta tak i hånden, knipe godt rundt armen for å så la fingrene deres skli fra hverandre og i det du kjenner partneren sine fingertupper glippe vekk fra dine så «flikker» du ett lite knips fram med hans fingrer innimellom dine. Klarer du dette er du godkjent, klarer du det ikke: GÅ HJEM OG ØV MER… vi sees.

Augustin har på seg sølv bukse, sølv skjorte og nypussete sko og lukter bestikkelser lang veg. Man bør kanskje fordømme det han gjør, men mannen kan forkorte ventetiden min på ett førerkort med 3 måneder så jeg er der med lommen full av sedler. Han tar tak i førerkortet mitt, løper rundt som en Teletubbies på speed og dropper bare innom meg for å si: «I am coming.» Jaha tenker jeg… når skal vi snakke penger? Etter en stund tar jeg tak i han og spør hvor mye dette vil koste meg. Etter råd fra Kevin har jeg forresten tatt på meg en sjarmerende sommerkjole og ett dådyr smil (kan de smile) så jeg kan blunke pent og se om dette hjelper på at ikke lommeboken min skal bli underernært. Augustin ser på meg og sier 250 GHC…no way responderer jeg (er blitt tøff), så mye penger har jeg ikke, jeg gir deg 150. Han svarer med å forlange 200 før han plutselig drar sin vei og jeg står igjen som den uvitende blondinen jeg er og lure på om hva vi ble enige om. 10 minutter senere kommer Sølvpilen tilbake, slår seg ned ved siden av meg… prater på fante… smiler… babler av gårde og jeg har senket prutegarden min med ca. 20 cm. Så frøken sier han: «240 og jeg skal gi deg førerkortet ditt. Før jeg får tenkt meg om, jeg trenger ofte litt tid, har jeg reagert og sier «hey, du sa 200». «Okay», svarer han raskere enn jeg får tvinnet mitt blonde hår mellom fingrene og flushet med øyevippene mine «200 and I will fix it». Boooom… jeg tapte, helsiken så god han var der.

Vi håndhilser og flikker fingre igjen og han ber meg komme tilbake om to timer. Da skal førerkortet være rykende ferskt og klart og jeg ser han forsvinne med mine dyrbare penger, førerkort og papirsøknaden min.

I påvente av å bli fortalt at han trenger mer penger for å lage førerkortet mitt så går jeg bort til en gruppe mennesker som står samlet i en stor ring og ser på noe som jeg blir nysgjerrig på. I hodet mitt kommer ideer som hanefight (kanskje sett for mye på film), fight club, afrikanske dansere og andre fiffe forslag til hva det kan være som samler så mange mennesker. Jeg brøt faktisk ut i LOL (ref. høy latter;) ) da jeg så hva det var som var i gang på grusplassen foran meg. Der hadde kjørerlæren satt opp noen store kjegler og en liten afrikaner satt bak rattet på en falleferdig bil og kjørte så sirlig hun kunne i åttetall rundt på plassen… hun var på oppkjøring. Det hele minnet meg om sykkelprøven vi tok i sjetteklasse på Søreide Barneskole der vi fikk en knapp i skjorten om vi var gode nok på sykkel til å komme gjennom hinderbanen som inneholdt åttetall sykling, stans foran oppmerket strek og vikeplikt.  Dama gjorde så godt hun kunne og fikk nok lappen den dagen, det ble nemlig fortalt at rett før hadde en annen ung kar kjørt sammen ruten og meiet ned alt som var. Fyren strålte som en sol da han fikk førerkortet i hånden, sannsynligvis noen dollar fattigere.

Etter tre timers lunsj med Kevin (hardt liv dette) ble jeg ringt opp av my man igjen og han bad meg komme til DVLA da «The chief» ville snakke med meg. Jeg spratt av gårde i mine nå sandflekkete (ingenting holder seg rent mer enn noen timer her i Ghana) sommerkjole og forventet å kunne servere et smil og få førerkortet i hånden. Da skulle jeg stråle like mye som de unge sjåførene som tok førertesten bare 100 meter unna meg. Men så feil kan man ta… jeg ble dyttet inn på tre forskjellige rom hvor tre store menn alle ristet på hodet og sa: «Come back on Thursday». Men jeg reiser i morgen stotrer jeg fram og prøver å skvise overarmene mot midten av brystet så en usynlig kløft kan komme fram. «You leaving tomorrow?» bjeffer the chief…»Then there is no reason for you to have a Ghanaian license! Please leave!» «But, I will be back», sutrer jeg…»I am going home to take care of my sick grandma! » Come an…gi meg litt sympati her og signer det siste arket jeg trenger for å få dette forbaskede førerkortet!! The chief, som forresten ser ut som akkurat det, rister på hodet og forteller at han skal «travel» og at hans arbeidsdag er ferdig for fire sekunder siden. Jeg får vær så god komme tilbake når jeg kommer fra ferie… hurra. Fem timers eventyr på DVLA og en håndfull Cedis fattigere.

Heldigvis er Kevin en god kunde hos Augustin og i frykt for å mistet sin enorme inntekt av den hvite mann så gir han meg tilbake pengene og papirer og lover å ha alt klart når jeg kommer tilbake i juni. Glad for å ha en full lommebok igjen, men skuffet over at grønnblondt hår, sommerkjole og en 2 cm kløft ikke kunne gi meg det jeg ville tusler jeg tilbake til hotellet og småsutrer litt utover kvelden.

Advertisements

One thought on “Smile to the chief!

  1. Tilbaketråkk: Ønskereprise | ghanadama

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s