Sykkeltur = Hjerteinnfarkt

Adam har til nå jobbet 98 timer denne uken, noe som krever at jeg er tålmodig og støttende samboer når han kommer hjem. For å være dette trenger jeg å få ut en hel del energi og kanskje litt frustrasjon i løpet av dagen. Det krever at jeg må sysselsette meg selv med fysisk arbeid, noe som jeg ikke alltid er like flink til. Men jeg prøver og i går så bestemte jeg meg for å dra fram sykkelen igjen og gi sykling i Ghana ett nytt forsøk. Jeg dro på meg bleiebuksen, rosa topp (alltid rosa treningsklær med meg), Oakley solbriller (de er nok kjøpt på markedet for det svir mer i øynene å ha de på enn å ha de av), hjelm som matcher sykkelen og mine flotte, hvite sykkelsko. Jeg fylte i vannflasker og hev meg på jernehesten min. Turen begynte gjennom byn, noe som krever full konsentrasjon. I det jeg tråkket meg gjennom folkemengden fantaserte jeg om å neste gang be Michael (driver) hente meg på hotellet og kjøre meg til vi var kommet over det verste stykket. Lite visste jeg at kaoset i byn faktisk er mye tryggere enn landeveis-sykling. Joda, bilistene ser ikke på trafikklys når de kjører (rødt lys er fullstendig blottet for mening her nede), gatene er fulle av hull og folk roper og skriker til hverandre som om de alle er av nærmeste familie. Men dette er ting som man kan takle når man blir vandt til det og så lenge man er i byn så er hastigheten på bilene restricted (fant plutselig ikke det norske ordet for dette…fokus nå Madam Engen 😉 )

Jeg var lykkelig da jeg kom meg ut på landeveien og opplevde at veiene er strake, flotte asfalterte veier og det ikke var for gale trafikk denne påskemorgenen. Påsken her nede i Guds navle er veldig, veldig hellig og folk går med fargerike kirkeklær på gatene og stenger det meste av butikker. Så jeg gav jernet og trødde som om fanden var bak meg.  Det føltes så deilig ut å endelig bruke litt av kraften i beina igjen at jeg smilte for meg selv. Sant nok så kom det noen biler forbi i motgående kjøreretning, men dette var en deilig start på dagen….så fikk jeg hjerteinfarkt. Jeg er helt sikker på at jeg kjente mitt stakkarslige lille  hjerte stoppe opp, krølle seg sammen for og så krype oppover mot halsen min for å finne en bedre plass å gjemme seg på. En DUST av en fyr i fancy BMW (fikk ikke tatt hvilken modell den var, det gikk så fort, men den var rå!!) kjørte så nærmt meg at jeg kjente lufttrykket fra bilen slå meg ut av veibanen. Mannen (her bare antar jeg at det var en mann) hadde tydligvis hastverk og hadde bestemt seg for å holde seg oppå den hvite linjen og ikke en milimeter unna den. Jeg antar farten var på ca 120 km i timen (her er det ingen fartsgrense og veien var veldig fin) og  om jeg hadde tatt ut lillefingeren på feil tidspunkt så er jeg sikker på at han hadde klart å snitte den rett av. Jeg datt ut mot grøften, tok meg en pause og mens jeg pustet ut kom det seks andre biler som kjørte akkurat like nærmt meg som den første. Problemet er nok at de ligger veldig tett innpå hverandre og selv om den første kjører litt ut så gjør ikke «køen» bak han dette, så da blir det trøkk på en liten blondi på søndagstur.

Jeg bestemte meg for å holde meg i grøften og heller risikere ett flatt dekk enn livet. Jeg ristet og humpet bortover veien (kjente tingling i hendene faktisk) og trødde på så jeg fikk pulsen opp igjen. Hjertet falt ned igjen på plass, foldet seg ut og begynte å jobbe igjen. Nina var tilbake på vegen og denne gangen skulle intet stoppe henne på sin vei mot fitness (late dager og restaurant mat har gjort at kroppen har bestemt seg for å skifte form…har ikke sett noen søknad på dette så litt skuffet). Jeg hører bak meg at det kommer en bil som kan beskrives som en mellomting mellom minibuss og buss, men nå er jeg ikke bekymret lengre. Jeg har vært klok og «steppet» ut av faresonen til tross for de dårlige sykkel forholdene i grøften. Lite var jeg forberedt på sjåføren skulle kjøre så tett opp til meg som mulig og  at gutten i passarsjer setet skulle lene seg ut av vinduet for å «high five» meg på ryggen. Alt gikk så fort, men jeg kjente bare en arm sneie ryggen og hodet mitt (traff heldigvis ikke), masse rop og trykket fra bilen som suste forbi meg i 80 km i timen. Jeg er vel kanskje pysete og dramatisk, men der og da var jeg så forbanna og livredd at jeg er glad jeg stod igjen der alene og ikke så så mye som en firfisle å gjøre livet surt for. Med ett hjerte som hadde gått tilbake til fosterstilling, organer som hadde gått inn i «fight or flight response» og fingere som skalv fikk jeg tastet nummeret til Adam og tryglet om bil for å hente meg. Adam stakkar hadde vært så bekymret fra starten av turen min så han tok telefonen på første ring…Som en helt på gullhest (bilen er gull-metallic) kom han og Michael og hentet meg og jeg var reddet. Michael kunne ikke tro hvor «langt» jeg var kommet siden han så meg sist og bare ristet på hodet av mine påfunn her i Takoradi. «Your lady crazy» klarte han å hikste fram til Adam.

Så nå står sykkelen på hedersplassen sin på hotell rommet igjen og vi jobber med løsninger som kan hjelpe meg framover med treningen. Forslaget som vi utarbeider nå innebærer leiebil og innleid sjåfør som fungerer som følgebil hele veien. Å ha en bil rett utenfor meg hele tiden vil kanskje hjelpe og jeg kan føle meg sikker igjen…Noen andre som har noen bedre og billigere løsninger?

God påskesøndag:)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s