The Last King of Norway!

Håper alle har sett The Last King of Scotland, en kjempefilm som jeg anbefaler sterkt. I håp om at alle har sett den vil jeg trekke noen paralleller til virkeligheten her i Afrika. Da jeg begynte å henge på Supermaritim sitt hovedkontor fikk jeg vite at jeg skulle bare lime meg fast på gutta og bli med på alt som skjedde. Koen, sjefen, introduserte meg for de ulike avdelingene og den første dagen satt jeg sammen med de som fikser alt for mannskapet på båtene. Min selvutnevnte lærerer snakket ghanaengelsk fort og i ett slikt volum som gjorde at jeg begynte å se etter volumknappen på han. Hvert tredje minutt forsøkte jeg han trygle han om å «speak up», men han var tydligvis på mute og jeg måtte gjette hva det var han sa til meg. Eneste han presiserte nok til at jeg klarte å oppfatte var «do you understand me?», «you look confused?»,» are you ok?». Dette pågikk i mange timer og jeg prøvde å få mannen til å forstå at hva han forklarte meg var ganske så enkelt og at jeg ikke var forvirret, dette er faktisk ansiktsuttrykket mitt. Jeg måtte flere ganger holde meg selv igjen fra å skrike ut, » I am not confused, I am just concentrating to hear what you are saying!!»

Dag 2 hang jeg meg på agentene her nede og det var beste opplevelsen jeg har hatt her nede så langt. Dagens mann tok meg med til ett kaimøte hvor dagens hendelser på kaien blir planlagt. For å forklare ett kaimøte i Ghana så må du se for deg Last King of Scotland meeting Devils wear Prada. Min gode venn, agenten, trodde jeg var godt kjent med shipping og gav meg absolutt no briefing om hva som skulle skje på dette møtet. Men i bilen på vei nedover gav han meg en leksjon om hvordan man skal opptre. Først av alt,om noen snakker til deg så må du svare  » xxxxxx, Mr Chairman», du får også ett papir der hvor det står alt som skal skje i dag, dette må du absolutt ikke folde. Folder du dette så må du betale en bot. Jaha tenker jeg…naturligvis må du betale bot for å folde ett ark, make sense. Jeg begynte å forstå viktigheten ved denne briefingen og slo på konsentrasjonen. Så fortalte han meg at han kom til å introdusere meg, hvor han ville forklare at på hans styrbord side satt Madame Nina Engen og hun er turnus for selskapet. Vi måtte forberede oss på å betale en «bot» for å ha meg med, men det var visst ganske så normalt. Det viktigste var at jeg ikke gjorde noe dumt (som å folde ett papir) , satt stille og sa Mr Chairman uansett hva og hvem som snakket til meg. ok..tenkte jeg mens pulsen steg og jeg repeterte «Mr chairman» tusen ganger for meg selv, som om det var ett ord jeg kunne miste om jeg ikke memorerte det. Idet læreren min tok tak i håndtaket for døren som skulle føre oss inn i møte rommet (dørhåndtaket var dessuten satt på feil, så «Push» stod opp ned og  du var ment til å «pull»e ikke pushe….small details) nevnte læreren min at jeg måtte gjøre akkurat det han gjorde i det vi gikk inn i rommet. «Yes Mr Chairman» øvde jeg meg og trakk pusten dypt. Vi kom inn i rommet og mannen foran meg ropte ut noe som lignet «BÀRAVA» eller noe og hele rommet snudde seg og svarte det samme muntert tilbake. Så gikk han vekk og jeg var ment til å gjøre det samme. «Barava» ropte jeg…taushet….komplett taushet….Suksess tenkte jeg og fikk ett papir opp i hendene. Jeg skalv…ikke brett papiret Nina…Mr Chairman…Ikke brett paipret Mr Chairman…Nina…Gode Gud, forvirrelsen var komplett. Læreren min gjorde minoritets følelsen enda større da jeg måtte fortelle han at jeg ikke var i besittelse av en penn. » You dont have a pen? oh mama….nonono…we have to find you a penn!!» Herregud, tenkte jeg. Lurer på hvor mye jeg får i bot for å ikke ha en penn.

En penn senere ble jeg plassert i en stol i nærheten av ett hjørne og jeg lette desperat etter min Patrick Swayze (nobody puts baby in the corner), men innså fort at jeg var alene. Alene med 40-50 afrikanske menn i ett rom uten aircondition og en Mr Chairman som jeg ikke visste hvem var enda. Rommet var på størrelse med en ballsal, med åpne vinduer, sprekker i veggene og en bord plassert som i en hestesko. Mannfolket satt som oftest med ryggen mot meg, men snudde seg til tider og fniste…de var som om de var ti år igjen og lurte på om jeg hadde jentelus.

En mann hevet stemmen og praten stilnet. MrAgent tok ordet og jeg hørte han mumle Madame Nina Birgitte Engen (hviskingen hans begynte ikke bare å bli irriterende og nå var jeg seriøst bekymret for at jeg skulle miste noe viktig som ble sagt om meg). Mannen som hadde hevet stemmen først spurte «what was her name again?»  Det ble svart «Madame Nina Birgitte Engen» og jeg hørte «Welcome Madame Nina Birgitte Engen». «Thank you Mr Chairman» ropte jeg høyt og fnisingen begynte igjen. Jeg satt igjen som en visnet blomst, med papiret jeg hadde fått skjelvende i hendene mine som om det skulle vært livet mitt og lure på hva som skulle skje nå. En mann i hvit marine uniform kom inn og møtet begynte. Jeg la fort merke til at de også kalte han «MrChairman» og jeg begynte å ane at jeg kanskje hadde gitt feil mann en flott tittel tidligere.

Møtet i seg selv var underholdning på linje med tidenes spillefilm.Det startet med en bønn, her var jeg litt treig og knep først øynene sammen når alle ropte AMEN, men hey…man lærer. Fra nå av var vi alle velsignet og mannfolket kunne begynne å oppføre seg som de helst ville…de ropte (mye det samme som kongen i The Last King of Scotland) og kaos rådet fram til MrChairman slo med klubben sin og fortalte alle hvor båtene skulle ankre opp osv. Siden jeg satt og blomstret i kroken fikk jeg ikke med meg alt som ble sagt, men jeg la merke til at hver gang de hevet stemmen så sendte de penger nedover til en mann på enden av hesteskoen. Scenen var fantastisk: «hey blalalalalala » hente penger fra lommen og sende penger nedover for og så så to sekunder senere «ahh.l blalalalala» og sende penger nedover igjen. Noen av deltagerne reiste seg før møtet var ferdig og leverte penger til mannen før de gikk ut av rommet. Det var tydlig at de betalte bot for det meste her… Ved slutten av møtet ble det talt opp og en mann erklærte hva alle skyldte for å ha snakket høyt, brettet papir, tatt med seg en norsk jente inn osv. De tok faktisk inn ganske mye penger på denne måten og min nysgjerrige personlighet fant senere ut at de normalt har en stor fest på slutten av året og at alle disse «bøtene» betaler for det.

Jeg ble reddet ut av møterommet av agenten «min» og han tok tak i papiret mitt og så på meg. «You did not write anything?» sa han sjokket. Jeg så på han som om han var stått opp fra de døde…var han ikke i samme rommet som meg?! Forventet han faktisk at jeg skulle få noe ut av dette kaotiske skuespillet som hadde utspilt seg foran meg og notere ned informasjon på et kryptisk ark som jeg ikke skulle brette. Jeg forventet applaus for at jeg hadde holdt dette kostbare arket rent, krøllfritt og at jeg hadde husket å si MrChairman til absolutt alt som beveget seg. Mente han virkelig at jeg skulle plukke opp de små bitene med informasjon som ble skreket ut som koder og bruke de til noe nyttig? Jeg ble stum og fant ut at her må jeg bare redde meg ut så godt jeg kan. Jeg forklarte han at pennen min ikke funket og at jeg dermed ikke kunne skrive noe. Dette ville han selvfølgelig fikse, så han tok tak i pennen min og rablet ned på mitt dyrbare ark. Blekkflekkene sa sitt og jeg startet nødprosedyren…jeg smilte og hevet skuldrene…Hey, thats life hey? Han smilte tilbake og jeg skyndte meg å snakke om noe annet…Redd for at han skulle be meg gå tilbake der alene neste gang.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s