Tar det i morgen…

To og en halv uke inn og jeg forstår…jeg skjønner og jeg skal ikke lengre dømme. To uker inn, TO kg ekstra å flytte rundt på, en elektrisk koffein avhengighet som kommer av at EN kopp er ikke lengre nok, det må en kopp size TEXAS til for å vekke denne dama til liv. Man har liksom ikke hatt ett skikkelig måltid om det ikke drypper fra dine fingre når du sloss det inn i munnen, samtidig som du har en unge på fanget og en annen hengende på ryggen din med strupetaket godt festet rundt deg. Du har liksom heller ikke gjort en skikkelig effort ved mathandlingen om du ikke trengte å stoppe for mat og dopause halveis. Og jeg kjører nå til butikken…selv om det er samme avstand som jeg hadde i Nederland til butikken så må jeg liksom kjøre i disse dager. Hvorfor?! jeg vet ikke..det er fortau hele veien…men om jeg skal ha  en kartong melk (som er ca 3 liter og 3 kg tung) og kanskje noen poteter sammen med vann flasker og brød så går jeg altså med 20 kg i hendene før jeg kommer meg ut derfra. Så jeg kjører…over alt…uten skam til og med…det merker kroppen.

Så…til nå har jeg skyldt på tørketrommelen for at alle mine klær krypmer gradvis, «ADAM, MINE KLÆR TÅLER IKKE TØRKETROMMELEN!!!!» (jeg liker å skylde på Adam når noe går galt hjemme) har blitt ropt her noen ganger når jeg står med struttende mage og sprikende smekk. Adam på sin side gjør det ganske bra, siden han har møter i alle bygg på jobben og ingen bil (den har jeg) så han går. Det at han ikke legger på seg i solidaritet irriterer meg…noe så grenseløst. Er det ikke en av de tingene som man gjør for sin partner? Man henger seg på lasset og kaster i seg en unødvendig natt burger for å bøte på den frekkheten man har av å forbli fit, mens din stressede og hysteriske husfrue tilpasser seg omgivelsene og blir en koffeinruset, to tonnsvrak av en sjåfør?? Nei…noe må gjøres på den fronten. Jeg kan selvfølgelig ta meg selv i nakken, men jeg ville foretrukket om min kjære mann kunne gjøre det eneste fornuftige og joine meg.

En imponerende tilvenning erklærer nå også at ett fire roms hus er litt «tett på» hverandre og vi trenger ett study, Library, media room og game room for at det liksom skal kunne kalles ett hus. Noe mindre duger rett og slett ikke. Får jeg ikke eget walk in closet, men må dele med min mann…vel da må det diskuteres.

I dag erklærte jeg høylydt, og en smule upolert,  at bilen vi hadde leid var for liten fordi at bagasjerommet ikke klarte å svelge unna fire flatpakker fra Ikea, matvarer og en tvillingvogn uten å gulpe opp en del som måtte gå i forsetet. I det samme forsetet som jeg majestetisk lagret kanelbollen min fra Ikea som jeg skulle gi til Adam…eller var det den jeg skulle dele med han…eller burde jeg ikke skåne han fra den og kaste det resterende (en sving) før jeg kom hjem… jeg må bare slikke av melisen så posen er ren før jeg pliktoppfyllende resirkulerer den i papp avdelingen.

I morgen har jeg planlagt å besøke gymmen og melde meg inn. På søndag «glemte» jeg det helt 😉 og i dag måtte jeg liksom prioritere å gå ut på restaurant, jeg spiser fisketaco, for å blogge når jeg fikk en time vekk fra familien… Så jeg skal ta det i morgen, mellom barselsgruppe, doktor innskriving, Starbucks, håndmaling med Synneva, amming, nedlasting av dagens restaurant menyer, bretting av barnevogner som ikke vil inn i bagasjerommet, mer Starbucks (drive thru), bygging av IKEA møbler med en kniv som skrujern og en ti måneder gammel jente som assistent og lapping av sykkelen min. Så skal alt bli bra igjen…

Advertisements

HELT Texas…

Jeg lever i en film verden. Seriøst… Du vet, når du ser på amerikanske filmer og tenker, yeay right…kanskje en smule overdrevent eller?! Vel, DET ER IKKE DET! Det er faktisk akkurat slik det er her…akkurat som i filmene! Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for å forklare og komme med eksempler, det er nesten som om man bare må oppleve det selv.

Alt er stort i Houston, absolutt alt! Bilene er bare size «overdreen manndomsforlengere», fotballmammaene er faktisk fotball mammaer og de kjører rundt med Starbucks kaffen på dashbordet, stickers (I am a proud Bulldog mum) på bilene, snacksne sko og motiverer sine barn opp og frem. Et beskjedent hus er 300 kvadratmeter med bare fire soverom, alle med egne bad, og walk in closet. Og alle nabolag får deg automatisk til å tenke på «Frustrerte Fruer». Faktisk slik er det her at om du ikke har walk in closet i ett rom så defineres det som ett «study» og er for den vanlige amerikaner ikke brukanes til å være soverom. Ikea kleskap er med andre ord en mangelvare, her kommer ingenting flatpakket.

Matbutikkene er ikke små kiwi butikker, med enkel valg om du vil ha loff eller grovbrød, de er enorme varehus, med brede gangveier hvor du kan passere med din doble shopping vogn. Om du kommer til enden av gangveien føler du faktisk for å begynne å se etter rundkjøringer eller fotgjengoverganger, for du kan umulig være inne i en butikk. Utvalget er så rikt at det tok meg 2.5 time på min første handletur…på den tiden hadde både jeg og ungene blitt sultne så vi hadde spist ett par bagels, drukket en kopp Starbucks kaffe (på str med Norges største tekopp), åpnet nøtteposen, hatt tissepause og vurderte amme muligheter.

Ett stykk vanlig shopping vogn i Texas.
Ett stykk vanlig shopping vogn i Texas.

Vaskemaskinene…la meg nevne hvitevarene. Vår vaskemaskin ser ut akkurat som i film…og den tar ca 20 kg med klær. Jeg mener…hvem eier 20 kg med klær som kan være skitne på en gang, jo… de med «walk in closet’s» som er på størrelse med soverommet mitt i Norge gjør tydeligvis det. De er også super effektive og vasker alt av klær på under halvtime?! Hvordan klarer den det?! Jeg aner ikke…men alt blir rent.

Skolebusser, Halloween, store mennesker, ufattelig spreke mennesker, fire felts veier, Fast Food, automatgir, Svømmebasseng, Starbucks, Walmart, customer service…Houston has it all, og jeg gleder meg til å fortelle dere alle om alt. Dette blir bare en liten shot av alt, siden jeg ikke er helt inne i bloggingen min for tiden. Men mer kommer og da lover jeg underholdning. Until then…happy Halloween!

WP_20151025_16_49_11_Pro

Kunstneren
Kunstneren
Datter som skulle være hest/zebra ombestemte seg selvfølgelig og tok helle søsteren sitt tiger kostyme.
Datter som skulle være hest/zebra ombestemte seg selvfølgelig og tok helle søsteren sitt tiger kostyme.
Halloween Selfie...på do...
Halloween Selfie…på do…

When in Holland….

Det er ti  minutters stilhet i husbåten, jeg setter meg ved dataen og går glipp av mine datters første improvisasjon av stående menneske. I stedet for klikker jeg meg inn på aktiviteter i Groningen og leter meg fram til mitt neste prosjekt…for ett prosjekt må man ha. Litt sånn, Nina gjør ting hun ikke kan. Innen ti minutter har jeg meldt meg på Nederlands største turist vennlige aktivitet, pole dancing. Eller for beskjedenhetens (uskyld kan jeg ikke lengre lyge på meg) skyld loss la oss kalle det pole FITNESS. Sekunder senere, etter at mor har meldt seg på verdens sexye treningsform, snur jeg meg og ser at min datter står rett opp og ned i buret sitt og smiler til meg. Hun virker en aldri så liten smule irritert over at jeg ikke har fått med meg hennes egne prestasjoner med stolpene de siste ti minuttene, men så glemmer hun seg og ender opp med å slikke på lekegrinden og virker tilfreds med det.

standing baby...
standing baby…

Jeg plotter adressen til dansestudioet inn i Nokia Maps, hiver min lille terrorist i baby jogger vognen min, som forresten ikke er ment å jogge med!?!, og vi drar på orienteringsjakt. Jeg føler liksom at jeg må vite hvor jeg skal møte opp senere samme kveld så jeg sprader innover til bydn. Jeg fortsetter forbi til andre siden av sentrum, hvor jeg enda ikke har satt min fot/barnevogn, og min deilige rus av å gjøre noe vilt blir plutselig erstatte med «fright or flight» respons Området er kanskje ikke helt OMO og jo nærmere jeg kommer den grønne dotten på telefonen dukker det opp Herkules Gym med blåsotete vinduer, bulldoger med spiker halsbånd, og senkete sykler med wonderbaum på styret…jeg er i tvil. Det finnes ikke ett eneste skilt som blinker «poledancing classes this way» og  studioet, som i mitt hodet så ut som SATS på Sandsli, virker borte vekk. Det hele topper seg når noen bygningsarbeidere begynner å rope etter meg, en kvinne med barnevogn, og jeg setter kurs mot vår trygge husbåt igjen.

Kvelden er kommet og jeg tar min forvokste sykkel, med barnesete på styret, og setter kurs mot «the project» området. Jeg vet enda ikke helt hvor det er, men det ble hintet på facebook om at det var inni ett Teater og det hørtes jo trygt ut. Jeg parkerer gliset mitt i en lyktestolpe utenfor det eneste teateret i nærteig og går selvsikker inn. Løpetights, amme BH og amme T-skjorte er antrekket, helt passende kombo for det jeg nå skal delta på. Etter to dører slå sigarett stanken imot meg og jeg er i en bar…med fire personer som står og utfører hoftevrikkende bevegelser mens en femte person klapper takten. Jeg antar at jeg er på rett plass, men kan ikke akkurat se noen dansestang i rommet. Jeg setter meg nonsjalant ned og prøver å se ut som om jeg hører til her….det gjorde jeg ikke. Etter å ha sett på salsa i over femten minutter kommer det fram at jeg er på feil plass og jeg må løpe opp 70 trapper for å komme til riktig studio…der med påler.

I samme rom som jenter med verdens høyeste hår, kraftigste svarte kajal og klær som sier «wanted», «this way» og «fake boobs» står jeg altså barbeint foran en brannmanns stolpe og skal lære å danse sexy. ROCK ON!! Det skal sies, jeg er ute etter core strength, og synes at pole dancing høres ganske så mye kulere ut enn «iron abs» eller «lets do sit ups»   grupper.

Vi begynner enkelt…prøv å forstå instruktøren. Jeg står bare å gaper der et problem som jeg ikke helt hadde tenkt på kommer opp. Instruktøren raser av gårde på det som er kåret til verdens styggeste språk og jeg prøver å gjette meg til hva hun sier. Forbauselsen er jo relativt stor da alle snur seg og ser på meg. Vi skal introdusere oss og jeg skal begynne…faen, jeg var overbevist at hun nettopp sa at vi måtte legge håndklærne bakerst i studioet.

Etter mye om og men henger vi alle i stolpene, prøver å se avslappet ut, og gjør brannmannsvingen. Jeg trodde jeg gjorde ett genitrekk og deler stolpe med eneste jente uten skrift på t-skjorten. Det viser seg selvfølgelig at hun er  verdens mest ukoordinerte person og hun bruker 90 % av tiden vår på å tørrhumpe på stolpen mens jeg venter på at det blir min tur. Jeg får tatt to sving og så er det Miss Bean igjen. Kjappe «snapchats» ut i lokalet avslører at Frøken Wanted er ett naturtalent og klarer faktisk å gjøre to og en halv turns uten at så mye som ett hårstrå beveger seg. En annen frøken sitter allerede med is på kneet etter at hun la litt for mye sjel i utførelsen og svingte ene foten grasiøst rundt stolpen bare for å oppdage at hun ikke klarte å holde seg oppe og deiste i bakken med ett meget så lite sexy brak. Assosiasjoner til min datters utførelse tidligere på dagen kom raskt opp i minnet…Eneste forskjellen var at Synneva gjorde det hele samtidig som hun fylte bleien.  Selv kjenner jeg på mine egne brannsår etter at jeg ved første mulighet hev meg opp på stolpen bare for å skli grasiøst ned stolpens mens jeg kjenner at ett og ett hudlag klistres fast på metallet. Jeg observerer at en av hårlakk jentene får helbredende salve på sine sår, mens jeg selv bestemmer meg for å lide i stillhet. Kan min datter så kan faen meg jeg også…

En time senere sitter jeg igjen på sykkelen med retning husbåten samtidig som jeg lurer på om hva jeg synes. Tre ganger rundt en stolpe og noen brannsår  for å bygge fantastisk core muskler høres jo litt for lett ut til å være sant, men samtidig så høres det ganske så mye bedre ut enn 60 minutter ab blast på SATS.

I Fritt Fall over Nederland

Jaggu, nå er det lenge siden denne siden var oppdatert gitt. Fruen er kommet seg til norden for en skakke stund, en liten hårløs smilende krabat er født, katten har vært i Ghana på ett seks måneders tortur opphold og hushjelpen min har klart å krympe ikke mindre enn åtte plagg siden sist. Det er mye som skulle vært fortalt og enda mer som burde blitt holdt kjeft om, men vi får se hva jeg kan klare å få gjenfortalt. Men nå har altså boken fått ett nytt kapitel og denne uken hadde vi denne planen:

Mål: Flytte til Nederland, Groningen

Reisefølge: Katten Isjias, Baby Synneva Sylvia, Koffert type Samsonite XXL, Prampack type Stokke, småbarns mamma type utslitt.

Reiserute: KLM kl 06.25 fra Flesland til Kloggeland Onsdag 09. Oktober. hahaha…or so he had me believe.

Det er morgen tirsdag 08. Oktober, en brøkdel av mine eiendeler og ett hav av Synnevas eiendeler er pakket i koffert og vi er begge stuet inn i «passaten» for å hente Garfield katten vår Isjias på Stolmen.  I samme slengen skal vi klemme farvel til alle kjente og kjære på denne lille vidunder øyen før vi er klar for KLMs flyrute BGO-AMS. Bestemor er kommer hjem fra sykehjemmet samme dag og Synneva sin første tann ble oppdaget på fergen av mors venstre pupp. Vi er endelig ankommet Stolmen da telefonen ringer, og vi vet alle hvor ekstraordinært bare det er, da det er null dekning i huset eller arealet rundt. Så, jeg henger ut loftsvinduet i med telefon ut på strak arm i det en hollandsk dame forteller meg at det var noen små problemer med bookingen av våre billetter. For det første, det var ikke gjort (takk Adam), for det andre, KLM kunne ikke ta katten. I mellom vindkastene utenfor loftsvinduet prøvde jeg å forklare at jeg nå bare hadde et stk undertøy og klesskift som ikke var pakket ned, en katt som satt klar i reisebur og en jente som ville se pappaen sin ASAP. Så får hennes del, som reisebooker, var det bare en ting å gjøre….du må trygle!! Frøken Tulipan kom tilbake til meg noen timer senere, i kjempe humør, med meldingen om at jeg kunne få reise med katten om han kunne passe inn i en lunsj boks og plasseres under stolsetet på flyet. Hun hadde til og med målene på hvor høyt og bredt buret måtte være, og her snakker vi hamster størrelse. Jeg klarte ikke helt å dele hennes begeistring og fant ut at det eneste konstruktive og fornuftige å gjøre nå var…å ringe til Adam, som nå var i Dubai, og kjefte…det var da for søren så seint å booke billettene våre osv osv… Fytti så jeg kjeftet, og det føltes godt, men utrolig nok så passet ikke katten bedre inn i lunsjboksen og KLM kom ikke med lotto beskjeden om at vi var nå oppgradert på første klasse og katten skulle få sitte i cockpit med pilotene og sippe champagne.

Så jeg gjorde det neste fornuftige…jeg hev meg i racer bilen fra 1995 og kjørte til byn for å finne den mest «glæmme» og sexye katte vesken i mans minne som kunne presse ned under ett flysete. Klokken 20.30 hadde jeg endelig funnet reiseveske til Isjias (nå verdens dyreste bastard katt) og vi kunne begynne å gjøre oss klar til morgendagen. Jeg passet også på å ringe og kjefte litt på Adam innimellom, så han ikke glemte at jeg var forbanna.  Jeg er blitt fortalt at det er ett sunnhetstegn i forholdet at man tør å kjefte, så jeg kan trygt si at vi på tirsdag hadde historiens sunneste forhold.Bilde

Synneva og Isjias kl 0400, klar for avreise.

Uansett, klokken er 0400, Synneva sitter på gulvet, søvndrukken og forskrekket, katten er i reiseveske alla Paris Hilton, prampacken på 35 kg er i bilen sammen med Samsonite «best in test» kofferten på 23 kg.  Vi er klar og jeg går rundt med en mappe av papirer så tjukk som en kinarestaurant meny, vesken full av babyleker og most mat samt en katt med bleieunderlag. Mamma og jeg jobber oss inn på Flesland, med god hjelp fra en barmhjertig dresskledd mann som nok ikke forventet at vesken vi dro på var 35 kg, og en hylende katt som gir klar sirene om at dette er ubarmhjertig. Synneva henger på magen og er nok den eneste som faktisk smiler og ler denne friske morgenen. Vi stiller oss i kø for innsjekking da en bergenser frue ser sitt snitt til å snike i køen foran meg…oh du salige madam så liten hun ble der jeg nippet henne i nakken, sa ut mine høylytte protester og erklærte tydelig at hun burde skamme seg. Å snike i en kø foran en søvnløs mor med blodige brystvorter (Synneva har fått tenner), opprørsk katt i en håndveske og flyttelass fra helvete burde det være fengelstraff for og jeg var der for å fortelle henne det. Utrolig nok lot hun seg ikke skremme og gikk til desken for å sjekken inn før meg, jeg hadde ikke mobiliteten til å løpe etter henne, men jeg gjorde i det minste det som alle mennesker gjør i en slik situasjon. Jeg snudde meg rundt til de andre i køen og vi var alle enige om at dette mennesket var lagt for hat.

Bilde

Heldigvis så var mannen i innsjekkingen for KLM fra Ghana (eller var det Fana) og etter litt mimring om sitt gamle hjemland fikset han det slik at katten kunne reise i lasterommet til sitt nye hjem, Holland. Så gjenstod det bare å få vite at bagasjen vår var for tung, fordele ut våre eiendeler i flere bager, gå gjennom Security for å bli kropps visiterte og frastjålet barnematen, løpe til flyet som ble holdt igjen på grunn av oss, sitte i midten mellom to uheldige personer i to timer, klage til KLM om at mor med barn ikke får gjøre online innsjekking før vi kl 0812 landet på Schipool, Amsterdam og var offisielt flyttet til Nederland. En bedre start kan man da virkelig ikke ha?

Schipool, Amsterdam

Bilde
her har pappa Adam kommet for å møte oss. Fyren som tok bildet visste dessverre ikke hva fokus var og kuttet også vekk de to nederste koffertene så dette ser jo faktisk anstendig ut.

Jeg stoppet rømlingen…

Enkelte dager er det frøken Engen som kjører Adam til jobb. Jeg har nemlig internasjonalt førerkort, og siden jeg ikke har besøkt «the chief» siden sist, så er det bare meg som kan kjøre fartsvidunderet vårt. Etter å ha dyttet Adam ut av bilen og sendt med han take away matpakken for lunsj (classy), så er det jo alltid ett eventyr å kjøre slalom mellom harvarerte biler, nakne loonies, gigantiske veihull og geiter for å komme seg hjemover igjen. Dette er jo blitt dagligkost, så stresser faktisk ikke så mye med dette…men i dag var ting litt anderledes.

Musikken er på og jeg rølper av gårde, stopper på rødt lys, hører mye tuting (noe som er mer normalt enn unormalt, og da det blir grønt så er jeg først ute av lyskrysset. Alt står bra til helt til en ivrig ghaneser prøver å strekke seg ut av vinduet mens han hyler til meg at jeg skal stoppe. Sjåføren, det er to felts vei, kjører opp på siden min og prøver å avskjære meg. De roper og hyler som om bilen min er i brann, noe som jeg faktisk begynner å lure på der panikken tar meg. Siden sjåføren ikke gir seg, og vi har 50 biler bak oss så bestemmer jeg meg for å sakne farten. Jeg stopper og den hysteriske ghaneseren hopper ut av bilen og løper bort til meg, jeg trykker instinktivt ned sentral låsen. Gjennom vinduet kan jeg høre en forklaring og da jeg ruller ned blir det forklart både meg tegnspråk og rop at politiet jakter på en eller annen tulling i denne køen og om ikke vi stopper så får de aldri tak i han. De strekker hals, ser langt bakover i køen og jeg svelger tungt da jeg nå har 50 biler som ikke vet at jeg her redder verden for en rømling og bare tuter vilt og skriker til meg. Plutselig, uten at jeg så mye som får ett glimt av gjerningsmannen, får jeg beskjed om å bare kjøre videre. Jaha…jeg blir faktisk skuffet over at jeg ikke har fått med meg en biljakt, ransaking eller takketaler om hvordan jeg stoppet mannen. Utrolig og urolig nok så er jeg faktisk den eneste bilen som kjører videre…alle andre blir stående igjen og jeg lurer på om bil nummer to bak meg nå stjeler æren min for å ha stoppet trafikken eller om det er noe mer muffins som jeg ikke klarer å oppfatte. Jeg er full av spørsmål som jeg gjerne skulle ha spurt mannen som stoppet meg om, men jeg vet bedre enn å gjenta prosedyren for å forhøre meg. Hvordan visste han at politiet var der…det var som sagt femti biler og ingen blålys. Hvordan visste han så at jeg kunne kjøre videre, og hvorfor bare meg? Hva hadde mannen gjort? Ble han tatt? Jesus…nysgjerrigheten tok katta.

Da sleggen traff baderommet…

Vi venter på hus…vi har ventet på hus i fire måneder nå…det er ikke det at huset holder på å bli bygget, neida, det har allerede stått på moder jord siden 1940. Det er heller ikke det at mye må gjøres, vi vil være tilfreds med nye fliser på badet og restruering av kjøkkenet. Alt annet som maling, vasking, sliping av gulv, fiksing av forfalne vinduer er helt greit for oss…vi gir blanke, vi vil bare flytte inn i ett hus. Vi vil bare si farvell til roomservice som tar over en time på å frakte en flaske vann til ditt lille krypin. Vi vil ha slutt på housekeeping som kommer på døren din kl 07.30 og vil vaske rommet ditt (hver jævla dag er samme drillen, sier du ifra om at du vil de skal komme senere hver dag så har de glemt det neste dag)…for siden de måtte begynne på jobb kl seks så regner de med at du også er oppe og hoper før hanen får renset stemmebåndene. Det er også en drøm å vaske våre egne klær, så vi slipper å se plaggene våre komme tilbake med lillarosa nyanse i størrelse hobbit siden de koker alt på 90 grader. Det er sikkert ikke enkelt å forstå at ett halvt år på hotel ikke er noe drømmeliv for denne fruen, og at jeg ville gitt alt håret mitt for å kunne flytte inn i mitt eget hus.

Så, da blir vel egentlig spørsmålet. Om det er så lite som skal til for at huset skal bli vårt…hva stopper oss?! Svaret er…hva f*** er det som ikke stopper oss? Vi har fått vite at mannen som sier han eier huset ikke eier det likevel, han bare fant ut at det var en god måte å tjene penger på så han gav inntrykk for at palasset var hans og om vi gav han penger så kunne vi bo der i to år. Siden slike ting er umulig å sjekke opp i Ghana var vi ikke langt unna å bli rundlurt der, men dette ble heldigvis stoppet i siste øyeblikk. Så var det kontraktskriving, som tok bortimot en måned, der ingen av partene ble enige om de minste detaljer og enkleste ting så forhandlinger ble krevd i fleng. Når kontrakten endelig var underskrevet og husets små finesser skulle fikses så hentet de inn fire karer med slegger som tydlig tok dette som en  tivoli lek og knuste hvert eneste baderom i huset (vi har fem, men bare ett skulle fikses…nettopp fordi ting tar tid i Afrika). Ikke mange timene etter at de hadde kommet i hus stakk jeg hodet innom for å beundre arbeidet som skulle bli gjort og ett grufult syn møtte meg. Fliser lå smadret utover gulvene i alle rom, badekar var dratt ut på det flotte tregulvet vårt så Adam nesten tok til tårene (gulvet var det han beundrert mest med hele huset). Da jeg reagerte på arbeidet forsikret de meg at dette var ikke noe problem. De la fliser i rekordfart og alle rom skulle være ferdig innen to dager…easy. Da vi spurte hvorfor de hadde tatt alle rommene fikk vi bare «ohh…» til svar. 10 dager senere stod sleggen fremdeles som en konge midt i baderommet og veggen blødde enda gammel sement etter de brutale slagene. Er du freidig nok til å spørre hvorfor de ikke har begynt mirakel arbeidet om å lappe sammen baderommene igjen får du bare til svar…» vi har ikke sement». Når du da spør om de ikke kan begynne å fikse kjøkkenet i stedet for så de hvertfall gjør noe i huset, så ser de sjokkert på deg. «De har jo begynt på badet og venter på sement, verden vil jo falle sammen om de begynner å jobbe med noe annet når de venter på sement».

Så kommer endelig sementen, bare 12 dager forsinket og jeg tvitrer inn på tunet og forventer å se folk i arbeid. Men neida, dørene er låst og folket er fremdeles hjemme. Fortumlet ringer jeg rundt til mannfolkene og forlanger en forklaring og den kommer…nå venter de bare på flisene. Flisene kommer fra hovedstaden og kan ta noen dager, for de har selvfølgelig ikke bestilt de samtidig som sement…de ble bestilt i dag. En uke senere dukker flisene opp og de begynner på rom nummer en…samtidig har jeg hentet inn folk til å male utsiden av huset og nå begynner jeg å se lyset i tunnelen. Huseieren forsikrer meg om at alt skal være ferdig fem dager senere, for nå går alt på skinner…fire dager senere er det slutt på huseierens penger og arbeiderene forlater stedet i kaos fordi de ikke får lønn. Det blir forhandlet på nytt og vi får hentet inn nye arbeidere til å hjelpe oss og nye syv dager blir lovet. Nå er det fart på sakene, gjør deg klar til å flytte inn får en lykkelig blondine høre. Så går det noen dager, der vi hvertfall malt huset, før også disse arbeiderene er lei av savnet lønning og stikker. Dette er nå tre uker siden og til tross for vår daglige klaging så skjer det nada,zero, intet på arbeidsplassen som skulle bli vårt hus. En optimistisk, smilende snekker kom og skulle fikse dørkarmene våre…han måtte dra hjem igjen fordi han ikke hadde tatt med seg hammer…dagen etter hadde han glemt spikrene…så det arbeidet lar fremdeles vente på seg. Så da vi fikk vite at huseieren hadde plutselig bestemt seg for at han ikke ville fikse det forfalne råttne kjøkkenet vårt likevel, til tross for at det står i kontrakten, har vi nå bestilt oss tur tilbake til Europa for å redde det siste vi (og med det mener jeg meg) har igjen av friskt sinn…

Her har de jo faktisk lagt en del fliser, men så måtte de stoppe. De hadde ikke riktig utstyr, måtte kjøpe nytt badekar for det andre ble knust i prosessen, og manglet lønning
Vårt nydelig gulv…ødelagt. Men det kunne de visst bare slipe ned…tok bare en dag å gjøre det. Right…
De skulle slå ned denne veggen for å forstørre kjøkkenet litt…det begynte med dette og her skal det visst også slutte.

Er det noe under bilen min?

Vi har vært på søndagstur for å lete etter god vind og perfekte sjøforhold for å kite litt her i Ghana. Dette innebærer å fylle «frontieren» med ett tonn av utstyr, skal ikke stå på utstyret, og kjører rundt på gamle gjørmeveier som ser mer ut som en muggen sveitserost enn noe man kan kalle vei. Med nakkesleng, gjørme deket over hele bilen og nesten tom reservetank kom vi oss til tre ulike strender her i Ghana, men stranden som hadde perfekte bølger hadde ikke bra vind, den som hadde vind var dekket av «reefs» osv…Fra klokken 0800 – 1500 durte vi rundt Ghanas gullkyst, men ikke en brukbar strand åpenbarte seg. I Etter fire timer på veien begynte frøken Engen å bli en smule utålmodig så vi bestemte oss for at denne stranden fikk holde, uansett hvor dårlige forhold det var. Vi hev opp kiten, kom oss ut i vannet, bare for å bli slengt inn på stranden igjen av enorme bølger. Dette er jo pinlig nok i seg selv, men når det står ca 40 ghanere og ser, ler, diskuterer og vinker til deg så blir stoltheten hamret ned i gjørmen enda litt hardere. Så kommer Adam med gull ideen…han skulle bare løpe med kiten rundt det nesset som vi skimter 400 meter lengre borte, jeg skulle hive brett osv i bilen og komme etter. Bare kjør så langt du kommer gliser han og så møtes vi på stranden.

Fem minutter senere står jeg med verdens største, svarte monster av en bil plantet midt i en «landsby» der det ikke finnes noen muligheter for å snu eller lirke seg ut fra.  Rundt meg er det jordhus, blikk hus, ett partytelt som blir brukt som kirke og heldigvis så er det kirketid. Jeg har altså 50 mennesker stirrende på meg, mens de synger og klapper opp mot herren, mens jeg prøver å spørre om det er noen vei ut herfra igjen. Barn løper rundt bilen min og tannløse mennesker nikker og smiler til meg. Jeg prøver meg på å peke og spørre om jeg kan kjøre rett fram og rundt det neste «huset» der, gamledama smiler og peker. Flott, jeg ruller litt framover, bare for å innse at Fru Ghana som tydligvis ikke forstår engelsk har lurt meg og jeg nå står halveis inne i Guds hus, med en djevelsk stor bil. Det er ingen vei utenom, jeg må snu og komme meg ut samme vei som jeg kom inn. Dette er vanskelig nok i seg selv, da jeg har ca en femøring å snu på. Men det blir jaggu ikke lettere av å ha høner, kyllinger, småbarn og geiteskillinger løpende rundt og under bilen din. Ikke fikk jeg noen til å forstå at disse dyrene måtte flytte seg for at jeg kunne bevege meg, så mine egne sjusjelyder måtte til for å jage 6 geiter vekk fra undersiden av bilen min, samtidig som noen eldre barn hjalp meg med å kaste småstein på kyllingene som hadde parkert seg under skyggen på mine gigantiske trailerhjul.  Når folket endelig hadde forstått at ting måtte ryddes av veien så ble det hele litt lettere og jeg fikk «jokket» meg ut derfra, en halv meter om gangen. Da jeg så landsbyen bli mindre bak meg, så jeg konstant i speilet for å seg om de kom løpende etter meg med ett eller annet slakt de ville jeg skulle erstatte… drama!

Adam, stakkars, hadde sett det hele, men med en 16 kvadratmeter kite i armene var det ikke mye han kunne gjøre for å hjelpe annet enn å vinke heftig når jeg endelig så stranden igjen og si at det kanskje var på tide å gi opp for dagen…ingen dårlig ide, for ca 20 minutter etterpå var det tropestorm og kokosnøtter haglet ned på stranden.

(Dessverre så har jeg problemer med å laste opp bilder på bloggen min for øyeblikket, men jeg jobber med saken og de kommer så snart jeg får det til 🙂 )